Tilbake til normalen! Joh 21,1-14


Søndagstanker 19. april ved prest Sigbjørn Jårvik.

 

Det er mange som i disse dager lengter tilbake til normalen. Som lengter til at livet skal vende tilbake til det vante etter mange uker med restriksjoner på jobb, skole og fritid. Personlig ser jeg frem til at skolene åpner igjen om en uke. Å drive hjemmeskole for en 1.klassing og en 4.klassing samtidig som man også skal forsøke å henge med i det som skjer på jobb har vært en utfordring. Å få følge barna så tett i skolearbeidet har vært spennende og gøy også, for all del. Likevel: Det skal bli godt å kunne konsentrere seg om andre ting! Det er et skritt i riktig retning.

I dagens prekentekst (Joh 21,1-14) prøver disiplene til Jesus å finne veien tilbake til normalen. Etter tre veldig uvanlige år sammen med Jesus og en svært dramatisk påske. Nå er livet forandret på nytt de er fulle av inntrykk og har mange spørsmål om hvordan framtiden blir. Jesus stod opp igjen fra de døde! Men han er ikke sammen med dem på samme måte som før. Han har vist seg for dem to ganger, men de er ikke sammen med ham hele tiden. Hva skal de gjøre? Hva er det meningen at de skal gjøre nå? Skal de bare gå og vente?

«Jeg drar ut og fisker!» sier Peter til de andre, som raskt bestemmer seg for å bli med. Mange av Jesu disipler var opprinnelig fiskere. Den knappe dialogen innbyr til å dikte videre om hva de tenkte. Jeg ser for meg at de tenkte: «Disse tre årene var spennende, men nå er det tid for å vende tilbake til det vi kan. Vi drar ut og fisker!». Men så skjer det, ingenting. De holder det gående hele natta og får ikke en eneste fisk i den vanligvis så fiskerike Gennesaretsjøen. Om morgenen vender de tilbake til stranda, trøtte og desorienterte. Der inne står det en fyr som roper og lurer på om de har fått noe. Han foreslår at de skal kaste garnet ut på den andre siden av båten. Som om fisken bryr seg om hvilken side av båten garnet kastes ut fra!

Likevel velger de å gjøre som han sier, selv om han åpenbart ikke har greie på fisking. Kanskje er det noen som har en følelse av at mannen på stranden er Jesus som viser seg for dem igjen? Når garnet umiddelbart fylles opp med en stim av fisk feies all tvil til side. Peter kaster seg i vannet for å komme Jesus i møte. Han kan ikke vente på å få med seg båten og kameratene. Så får de igjen feire måltid og fellesskap med Jesus.

En av de tingene jeg virkelig savner med å ikke kunne samle menigheten til gudstjeneste er måltidet og fellesskapet. Jeg savner nattverden, kirkekaffen, ungdomsklubben, konfirmantene. Det er ikke egentlig så vanskelig å få med seg noen Gudsord. Jeg har opptil flere bibler i huset og på nettet florerer det av andakter, gudstjenester. Jesus er heller ikke langt vekke fra noen av oss. Det er bare å folde hendene, lukke øynene eller hva det nå er du gjør når du vil be. Men fellesskapet er ikke så enkelt å få til. Det er noe eget med å møte folk ansikt til ansikt, helt analogt.

I morgen åpner barnehagene, et første skritt på veien. Vi skal tilbake til normalen!

La oss be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, 
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. 

Ta imot Herrens velsignelse:

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Tilbake